Fysisk Format: Blood Command, Obliteration, Haust, Kolwitz, Nils Bech: Bylarm, The Villa
Obliteration, foto: Tom Øverlie
Indiegiganten viser muskler på sin paradekveld. Fysisk Formats aller beste må oppleves i levende live.
Den vesle, strenge platebaren Tiger hadde omtrent ti års erfaring i bransjen før den tok mot til seg og startet en god gammaldags indielabel. Fysisk Format representerer 90-tallets pussige indiemantra: -Det er ikke dyrt å spille inn plater lenger, hva skal vi med plateselskaper? La oss starte ett!
Etter knappe 2 år er de en helt essensiell del av norges tyngre musikkscene, og denne kvelden skal vise oss hvorfor. Fire band skal kalle et gulvteppe for en scene, og en skeiv popprins skal danse moderne.
Bergen Urørtkonkurrerende hardcorehåp
Blood Command gjør en hederlig åpning på kvelden. De langsomme partiene er ikke deres sterke side, men så lenge det er hektisk er det håp, og særlig når vokalist Silje Tombre er på sitt beste. Der vokalistene i band som J.R. Ewing og Snøras får et nærvøs-hushjelp-aktig uttrykk i både opptreden og sang finner Silje sin plass i de lyse tonene i de mest aggresive partiene, vi kan kalle det en naturlig og fin skrikete vokal. Mere av det! Aller best er de faktisk når de spiller
Jeroan Drives “Schitzophrenic Summer”
Obliteration ser og høres ut som et Deathmetalband som ble frosset in i en isbre på Kolbotn i 1989. Etter en vellykket opptining i 2001 har de sluppet 2 flotte album som rommer en kjærkommen videreutvikling av sjangeren (spill fort-syng om tortur, spill sakte -syng om forråtnelse).
Tross en rørende dedikasjon til utgangspunktet (tattoo med torturmotiv…), er en av Obliterations mange styrker evnen til å bruke punk, black metal og
djevelens intervall i låtene sine, uimotståelig effektivt og med gjennomført god smak briljerer de seg gjennom sin halvtime.
Haust sier noe om å hoppe etter Wirkola, de er selvsagt ikke klar over sin egen fortreffelighet. De har blitt enda bedre siden sist. Svartmetallrøttene deres gir nå næring til et beist det er fornuftig å kalle et av landets beste band. Vebjørn Guttormsgaard Møllberg lyser av autoritet og brenner av desperasjon foran et band som må reise til
Texas for å møte en verdig konkurrent. I kveld rekker de vel 13 låter på sin halvtime, en kontant cocktail av Misfits og Darkthrone som hadde gjort Jay Reatard stolt.
Haust, foto: Tom Øverlie
Kollwitz har røtter i Bodø, og i den emosjonelle og arty delen av metalen (de har tatt navn etter en tysk ekspresjonist). Virkelig gode på progresjoner og bruk av enkle melankolske melodier i kaskader av støy er de, men savner sårt en visuell løsning. Vi får mange rygger med svarte skjorter, noen fine pannelugger og en laptop fra apple som midtpunkt. Kollwitz kan kunsten å bygge opp et sett, stramt nok, men litt stivt. Det er en stor utfordring å veksle mellom krumrygget brøling og enfingerspiano, men der ligger også noe av orginaliteten.
Mens arbeidskarer rydder bort alt av instrumenter byttes alt klientellet på The Villa ut. Plutselig er det farger i rommet. Dessuten lukter det litt bedre.
Nils Bech har med seg Bendik Giske på saksofon, laptop og sexy dancing. Han har ikke med seg gardintrappen sin, men bruker den polstrede veggen for alt den er verd. Han veksler sømløst mellom å agere nysgjerrig robot og ekstatisk pubertal, og all kjølig hipsterfaktor i rommet forsvinner fortere enn Aksel Lund Svindal. Den hjelpeløse engelskuttalelsen hans er
omdiskutert, men på scenen faller den pent inn i tematikken, fordi mye av det Bech gjør rett og slett handler om å tørre. På sitt beste er Bech og Giske som et
D.A.F. som endelig har blitt tildelt de riktige medisinene.
Fysisk Format viste oss også viktigheten av tilstedeværelse. I salgsboden ved baren blir vi minnet på at en splitter ny plate ikke koster mer enn 2 flasker øl.
Jacob Krogvold
